Thyra Dragseth (f. 1993) er oppvokst i Kristiansand. Hun bor og arbeider mellom Lisboa og Oslo, hvor hun for tiden tar en mastergrad i billedkunst ved Kunstakademiet i Oslo. Dragseth arbeider multidisiplinært med fotografi, film, lyd, tekst og installasjon. Arbeidene springer ofte ut fra hennes egne livserfaringer, og blir til stykker av oversatt virkelighet, og forholder seg til de etiske landskapet som oppstår i skildringen av delte erfaringer og minner. Dragseth har stilt ut ved en rekke etablerte instutisjoner og kunstnerdrevne visningssteder som blant annet MELK Galleri, Kristiansand Kunsthall, Kösk, og Sol Nexø, og var nylig aktuell med utstillingen MARBLES ved OSTRA Practise i Lisboa, og på Pachinko i Oslo.
MELK er glade for å presentere Thyra Dragseth på Oslo Negativ.
En rødmalt rygg vender seg i en slags statisk bevegelse oppad; sorte tegn står skrevet på den grå tåkehimmelen over en lav horisont; en inngang i mellom glitrende, solbadede, vibrerende grønne blader og brunt stillestående vann. Thyra Dragseths fotografier er orgier av farger og lys, som drar, blender og skjermer øynene som ser. Bildene er som portaler til et annet lag av virkelighet, portaler som leder oss til steder og erfaringer vi har lyst til å besøke, men er redd for å bli holdt fanget av.
Opplevelsen av å bli holdt utenfor, og samtidig dratt inn i bildenes både gåtefulle og konfronterende ikonografi avspeiler en forestillingsverden som både er allmenn – slik alle kan oppleve den fysiske og sosiale verden som et felles, objektivt anliggende – og personlig, utilgjengelig for andre.
Fotografiene vil ikke plasseres; det vil si de forholder seg ikke ensidig til enten omverden, eller en personlig indre verden. De peker isteden innover mot seg selv, i et bilde som skaper sin egen virkelighet.
Vi erfarer, tolker og tyder verden i enhver våken tilstand. Ulike farger får forskjellig betydning, former og bevegelser assosieres med noe meningsfullt, noe vi kjenner til, noe som betyr noe for oss. Vi legger en film av betydning mellom oss og tingene. Dragseth griper fatt i akkurat dette momentet, denne filmen, dette mellomrommet hvor meningsfylden oppstår mellom oss og omgivelsene. Mellom oss og erfaringene, og lar oss hvile i det.
Så går vi rundt i en meningsfull verden og ser ikke helt hva vi omgir oss med. Tingene blir borte for oss. De sløres av denne filmen, som fyller oss med mening der vi går rundt med mange forskjellige historier i både hjernen og kroppen forøvrig. Sånn blir vi fremmede i verden.
Når tilskueren gjør sine tankesprang inn og ut og i mellom bildene; fra sengeleiet i jungelkrattet til slørede konturer i purpurfargede omgivelser; fra det sorte vindu badet i natteskygger til den uredde nattsøsteren, nysgjerrig bærende på et granskende kvinnesyn på sin nakne rygg;i dette mellomrommet (i denne filmen), gir det ukjente like mye mening som det kjente.
Og det som omtales som en film, altså en hinne, rommer også fordommer; Som at et fotografi nødvendigvis avbilder noe som allerede eksisterer. Disse bildene viser oss at det ikke nødvendigvis er slik, for virkeligheten er ikke fremkalt ennå, og det som henger på veggene vitner om et sug etter en annen mer magisk virkelighet.
↓ Previous Shows
